Kyrkja i mellomalderen
Katolikkar og ortodokse
Konstantin den store grunnla òg Konstantinopel (Istanbul i dagens Tyrkia), som blei hovudstaden for den austlege delen av det romerske riket. Medan Vest-Romarriket kollapsa tidleg på 400-talet, heldt Konstantinopel og Aust-Romarriket, eller Det bysantinske riket, stand heilt fram til 1453. Avstanden mellom Roma og Konstantinopel gjorde at kristendomen utvikla seg ulikt i dei to hovudstadene. Særleg tydeleg blei dette etter at Vest-Romarriket fall. Det endelege brotet mellom Den romersk-katolske og Den gresk-ortodokse kyrkja, ”det store skismaet”, fann stad i 1054. Det blei forsøkt å oppnå einskap og samanslåing fleire gongar i løpet av mellomalderen, men kløfta var blitt for djup. Då Konstantinopel omsider fall til tyrkarane i 1453, blei hovudstaden til Den ortodokse kyrkja flytta til Moskva, og den russisk-ortodokse kristendomen blei rådande i aust.
Medan Vest-Europa fall ut i politisk kaos stod kyrkja att som det einaste ”limet” og batt saman restane av Romarriket. På 800-talet vaks eit nytt rike fram. Karl den Store erobra heile Sentral-Europa, og dynastiet hans, frankarane, samarbeidde med biskopen i Roma.
Medan patriarken i Konstantinopel framleis var underlagt den bysantinske keisaren, var biskopen i Roma lenge sjølvstendig. Biskopen i Roma blei sett spå som etterfølgjar av St. Peter, læresveinen som sjølv hadde fått i oppdrag av Jesus å etablere kyrkja. Som øvste leiar av kyrkja fekk han tittelen Pave. Det blei etter kvart utvikla eit prinsipp om at inga verdsleg makt stod over Paven.